Hvilke prøver kan avsløre om man har hemokromatose?

Informasjon om blodprøver, gentest, leverbiopsi og computertomografi.

1. Blodprøver

En blodprøve kan gi holdepunkter for om man har økt jernabsorpsjon fra tarmen slik som ved hemokromatose. De viktigste prøvene som alle måles i serum er: 1) jern, 2) TIBC (eller transferrin), 3) ferritin. Det tidligste funn er økt transferrinmetning. Transferrinmetning bestemmes ved at man måler serumjern (s-jern) og total jernbindingskapasitet (TIBC). Transferrinmetning (i prosent) fåes fra følgende formel: s-jern/TIBC x 100 og er normalt mellom 15-45%. En del laboratorier gir transferrinverdi og ikke TIBC; TIBC-verdien kan da fåes ved å multiplisere transferrinverdi med 25,1. Transferrinmetning bør måles i fastende blodprøver og bør gjøres minst to ganger ved mistanke om hemokromatose fordi det kan være betydelig dag til dag variasjon. Verdier over 50% gir mistanke om hemokromatose. Etterhvert som tilstanden utvikler seg, vil man også få økning i serum-ferritin (s-ferritin). S-ferritin er høy ved hemokromatose og reflekterer størrelsen på kroppens jernlagre. Imidlertid vil mange andre tilstander som f.eks. infeksjoner også kunne gi forhøyet s-ferritin. S-ferritin over 150 µg/L hos kvinner og over 200 µg/L hos menn bør gi mistanke om hemokromatose (1) når transferrinmetningen er høy.

2. Gentest

Hemokromatose er en arvelig tilstand og genmutasjonen som forårsaker sykdommen i ca. 80-90% av tilfellene ble funnet av en amerikansk forskningsgruppe i 1996 Flere laboratorier i Norge kan i dag gjøre en test for å undersøke om man har denne genmutasjonen (9). Hvis man har mutasjonen (betegnes som cys282tyr eller C282Y) i ”dobbelt dose” (= er homozygot for mutasjonen) og har økt s-ferritin og transferrinmetning, vil dette være nok til å stille diagnosen hemokromatose. Men positiv gentest uten økninger i transferrinmetning og s-ferritin er ikke nok til å stille diagnosen. Det synes som om noen kan være homozygot for genmutasjonen uten å utvikle sykdommen selv om det ennå er uavklart hvor hyppig dette er tilfelle. (Enkelte laboratorier vil kunne angi genmutasjonen som +/+ om man er homozygot for sykdomsmutasjonen og +/- om man er heterozygot (C282Y i ”enkelt dose”) og evt. -/- om man er homozygot for normalvarianten; se senere). Alle pasienter hvor blodprøver tyder på hemokromatose bør i dag få utført en gentest (tas som vanlig blodprøve; 5 ml EDTA-blod).

3. Leverbiopsi:

Før man fikk gentesten, ble leverbiopsi regnet som nødvendig for å stille diagnosen. Ved hjelp av en leverbiopsi kan man på forskjellige måter bestemme graden av jernavleiring i lever. I tillegg vil man kunne få vite om det har utviklet seg leversykdom (leverfibrose eller levercirrhose). Det diskuteres fortsatt i hvilken grad leverbiopsi er nødvendig for å stille diagnosen i de tilfeller man har en positiv gentest og forhøyet s-ferritin. Vi mener at leverbiopsi ikke alltid er nødvendig for å stille diagnosen, men leverbiopsi bør utføres hvis s-ferritin er over 1000 µg/L. I slike tilfeller bør man ta leverbiopsi for å kartlegge i hvilken utstrekning det foreligger leverskade. Ved s-ferritin under 1000 µg/L er sannsynligheten for alvorlig leverskade svært liten, men leverbiopsi anbefales dersom serum ALAT (s-ALAT; et leverenzym) er forhøyet, fordi sjansen for fibrose/cirrhose da er større. Hos personer med forhøyet s-ferritin uten den beskrevne HFE mutasjon, er fortsatt leverbiopsi avgjørende for å få stillet diagnosen med sikkerhet.

4. Computertomografi (CT) av lever

CT av lever er ikke nødvendig og gir relativt lite tilleggsinformasjon ved utredning av mistenkt hemokromatose. Ved økt jernlager i leveren vil denne framstå som nærmest snøhvit ved CT. En levertetthet over 80 Hounsefield Units ved CT bør gi stor mistanke om hemokromatose og lede til ytterligere utredning.

                                                      ***

Kan blodprøver påvise alvorlig leverskade? Det er sjelden at alvorlig leverskade foreligger dersom s-ferritin er < 1000 µg/L. En indikasjon på arrdannelse (fibrose) i lever eventuelt skrumplever (cirrhose), er forhøyet s-ALAT. Om s-ALAT er normal, vil det oftest ikke foreligge alvorlig leverskade.

Fallgruver ved diagnosen: En rekke andre tilstander kan også gi høyt s-ferritin. De viktigste er akutte og kroniske infeksjoner, kreftsykdommer, lever og galleveissykdommer samt alkoholoverforbruk. I slike tilfeller er det ødelagte celler som frigjør ferritin til serum. Slike pasienter vil som regel ha normal eller lav transferrinmetning.

 

1. Bell H, Thordal C, Raknerud N, et al. Prevalence of hemochromatosis among first-time and repeat blood donors in Norway. J Hepatol 1997;26:272-9.